Kraftdyr – liksomspiritualitet for oss utenfor urfolkætt?

Sjamanisme er et animistisk livssyn; Alt er besjelet. Hver en stein, hvert et tre, hvert et vesen vi møter har en sjel og skal møtes med respekt. Sjeler samarbeider og fungerer i vakker symbiose når alt er på plass. Kraftdyr (åndedyr, sjeledyr, spirit animal) er et dyr som følger personen. Det finnes livslange åndedyr, noen som blir der en del år, og så er det også noen som kommer innom når det behøves. Mange av oss har fått kontakt med åndedyret vårt i meditasjoner og reiser. Noen har et sterkt forhold til åndedyret sitt, andre henter det mer opp i knipetak. De fleste jeg har møtt har hatt åndedyr som ulv, bjørn, løve, puma, anaconda, enhjørning, ørn eller andre dyr som forbindes med styrke og kraft. Ekorn og delfin, samt kråkefugler og andre smarte dyr dukker opp hos noen få. Jeg har også møtt folk som har høne som kraftdyr, og en som hadde myggen som sin følgesvenn. Dette er riktignok kraftdyr som først dukker opp etter en stund.

Men forstår egentlig vi som ikke har vokst opp med dette hva et kraftdyr faktisk innebærer? Vi som ikke har det i blodet?

Blåhegra er mitt kraftdyr. En fugl jeg aldri har møtt eller sett helt på nært hold (ca 50 meter til ei vanlig gråhegre er det nærmeste). En fugl jeg har følt sterk dragning mot og tilknytning til siden jeg var ei veldig lita jente. Dagdrømte (reiste) med den titt og ofte. Lukke øynene, opp i lufta, opp til den nesten fluoriserende vakre blåfargen. Roen og styrken, utholdenheten. I dag har jeg en tatovering av den på armen min.

Men jeg skal være den første til å innrømme at hegra dessverre litt for ofte blir værende der oppe i skyene. Den tar vare på meg, men jeg kan nok være for fraværende. Ærlig sagt. Jeg, med flere, behandler den litt som elgbikkjene på gårdene der jeg vokste opp. Utenom jaktsesong sto de hovedsakelig i hundegård og bur, hadde lite kontakt. De var ikke familiehunder som man hadde rundt seg hele tida. De hadde en egen rolle. De ble henta fram når de trengtes.

Og her vet jeg at jeg ikke er den eneste. Er hegra mitt kraftdyr fordi jeg VIL den skal være det? Eller er den mitt kraftdyr fordi ALLE har et kraftdyr og hegra er mitt? Men er det feil at de hentes fram når de trengs? Eller når de finner ut at de skal skvise seg litt fram?

Jeg har møtt urfolk som bestemt mener at det kun er urfolk som kan ha kraftdyr. Først ble jeg litt provosert, men det var vel strengt tatt fordi det utfordra hva jeg hadde bestemt meg for var min sannhet. Jeg forstår tanken bak utsagnet (men er uenig).

Å vite allerede fra du er veldig liten at du har et dyr som følgesvenn i sjelen. Prosessen med å bli valgt. Å lære om dyret, alt fra utseende og oppførsel til bruksområder og spirituell betydning. Bevisst, og tidlig, gå "inn i og med dyret", være dyret, kjenne kontakten. Føle og vise respekt.

Kraftdyret pakkes ikke bort, det stues ikke inn i skap eller gjemmes. Eller glemmes. Det er en like naturlig del av eksistensen som at håret vokser.

Dette er en helt annen tilknytningsprosess enn de fleste ikke-urfolk har. "I dag skal jeg delta i en seremoni og velge kraftdyret mitt!" har jeg hørt. Det er jo stor forskjell på å føle tilknytning til et dyr og å ha det som kraftdyr. I mange reiser der jeg skal bevege meg over store området dukker det opp en løve. Den henger jeg fast i manken til og vi farer med strømmen nedover elva. Jeg føler sterk tilknytning til denne løva. I enda flere reiser havner jeg på et spesielt sted. Der står det alltid rådyr. De er mer enn "kulisser", de er en del av hele historien. Jeg føler sterk tilknytning til disse rådyrene, spesielt det ene som kommer litt mot meg.

Siden jeg alltid har elska geiter, hvorfor er ikke kraftdyret mitt ei geit? Jeg har jo hatt et mye nærmere forhold til geiter enn til hegrer! Betraktelig nærmere!

Hegra mi har en helt spesiell plass. De gangene den kommer til meg er det helt spesielle opplevelser på gang. Den er alltid i nærheten, høyt der oppe. For å møte den må jeg slippe taket i mitt fysiske jeg. Jeg må åpne meg helt for å være i dens nærhet. Så fort jeg tar bevisstheten inn falmer kontakten. Til gjengjeld er kontakten sterk og på grensa til fysisk når jeg lar den skinne.

Jeg har ikke vokst opp med hegra. Jeg har ikke studert den, satt meg inn i levesett og væremåte før den ble en del av livet mitt. Den bare var der. Som en boksehanske mot nesa, tydelig og uunngåelig. Kvalifiserer det i det hele tatt, egentlig? Skulle jeg ha "blitt gitt" hegra som kraftdyr? Skulle noen ha åpna kontakten for meg? Skulle jeg ha bygd opp "forholdt meg verdig"? Er det bare urfolk som kan ha kraftdyr? Eller er det bare en annerledes måte å ha kraftdyr på? Jeg tror det siste. Selv mange av urfolk-ætt vil nødvendigvis ha et annerledes forhold til kraftdyret sitt i dag enn for bare to-tre generasjoner siden. Jo mer man er i kontakt med naturen, jo mer eierskap tar vi også. I dag tror vi ikke at Tor dundrer over himmelen med vogna si, men vi mikser vitenskapen med det kjære og kjente bildet av styrke og fart, en billedlig årsak bak fenomenene. På dialekta mi heter tordenvær fortsatt "tore". Samtidig hadde vi en gang en bil som fikk navnet Christine (etter bilen i filmen), og hun var ikke begeistra for meg. Elska mannen min, men jeg var faktisk redd henne. Henne. Vi personifiserer også objekter. Er det et ledd i besjelingsprosessen? Alt har en sjel, gjelder da det også denne lampa, denne sofaen, denne bilen? Du sier kanskje nei nå, men hvis jeg sier at teddybjørnen har en sjel, er ikke det lettere å tenke seg? Mennesket er programmert til å se ansikter, til å se menneskelige trekk i det meste. En bamse har et ansikt, den representerer et dyr som jo HAR sjel. Likevel er den et dødt objekt, laget av ansatte på en fabrikk, pakka i plast og papp og sendt ut til forbrukersamfunnet.

Hva har nå dette med kraftdyr å gjøre, tenker du kanskje? For meg handler det om at dyrene og sjelene i livene våre blir akkurat så kraftige som vi oppfostrer dem til å bli. Hegra mi er sterk fordi det er slik den presenteres for meg. Den er velfødd og muskuløs, fargerik og sterk, varm og myk, utholdende og evig. Flyr høyt, høyt, høyt og langt, langt, langt. Hegra valgte meg. Ikke omvendt. Så hvorfor blir jeg så oppgitt over mengden mennesker som oppgir at de har enhjørning, puma, anaconda og løve som kraftdyr? Jeg betviler ikke at noen har det, misforstå meg rett! Det er mengden, antallet mennesker som sier de har f.eks løve - fordi de VIL ha løve. Jeg har sjøl løve som dukker opp av og til, er jeg en av disse personene? Om en person mottar enhjørningen som kraftdyr sier jeg til lykke! Og lykke til!

For enhjørningen er både en velsignelse og en utfordring. Men jeg klarer ikke å tro på alle som sier de har enhjørningen som kraftdyr! Og i den tanken forsto jeg endelig min bekjente fra et stolt urfolk, et folk med tradisjon for kraftdyr, et folk med seremonier og ritualer, som holder kraftdyret hellig og viktig. Min bekjente som betviler at hvite nordmenn uten tradisjon faktisk kan ha et riktig og fullstendig forhold til kraftdyrtradisjonen. Samtidig er dette en tankegang som låser verden fast i mitt eget utgangspunkt. Jeg vet jo godt at verden ikke er lik for alle. Derfor blir det så feil for meg å si at det bare er min vei som er den riktige. Det er liten forskjell fra den tanken til inkvisisjonens klør. Jupp, jeg vet den setningen er provoserende. Men: Hvis jeg lever (i den villfarelsen) å tro at MIN tro, MITT livssyn, MINE tradisjoner er den eneste måten I VERDEN å oppnå en bestemt effekt/tilstand, da er jeg på farlige veier. Ekskluderende veier. Tro, religion, livssyn, tradisjoner, arv, ætt - alle har sine årsaker bak det de gjør. Det er ikke min rolle å si at folk tar feil. Det er en rasshølrolle jeg ikke vil ha. Det hender jeg passerer personer på butikken eller i trafikken, der tanken slår meg - hva tenker denne personen på? Hva tror du på? Hva føler du? Hvilken logikk lever du etter? Hvis vi en gang møtes til en dyp samtale, hva er dine tanker? Mennesket har en tendens til å sette seg sjøl i midten av verden, og åpne opp i de retningene vi føler vi har sånn noenlunde kontroll over, og stenge av mot de andre. Det som er riktig for meg framstår som fasiten, og jeg stiller meg uforstående til at det går an å ha en annen holdning, en annen tankegang.

Jeg har til gode å møte personer som er åpne mot alle, som er gjennomgående aksepterende for alle, alt og overalt. På et eller annet punkt butter det for oss alle. Lang post oppsummert: For meg var det riktig å tenke godt gjennom hvorfor jeg har det kraftdyret jeg har, hvorfor jeg har de kraftdyrene som kommer i perioder. Jeg trengte å føle større tilknytning, til å gå inn i essensen av dyrene og hva kontakten mellom oss fører til (og kan føre til). Men hvis noen har f.eks løve som kraftdyr "fordi den er så fin", så er det ikke opp til meg å si at det er feil. Jeg kan mene det, ut fra min approach, men jeg har ikke gått livet til den andre personen, jeg har ikke erfaringene og bagasjen til den andre, og derfor kan jeg heller ikke ta eierskap i utfallet. Jeg vet da pokker om jeg sjøl ble noe klokere av denne posten...