Er ikke BLÆH også en fase?

Da jeg åpna meg igjen for den "alternative" delen av meg sjøl var det et høyst nødvendig grep. Jeg var sjuk, langvarig sådan. Jobben hadde gått fløyten da sjukdommene mine kræsja med den nye ledelsen, der nye budsjettplaner fordra friskhet og et snev av villighet til å underkaste seg. Jeg ble derfor "nedbemannet" som det så pent heter, da det kom krav jeg ikke hadde muligheter til å møte. Ja ja, det lærte meg at arbeidstakere her i landet ikke er så beskytta som vi tror.

Å omstille huet fra å være arbeidsvillig, ha arbeidsevne og være og motivert, til å akseptere sjukdommene og ny (manglende) helse, akseptere at jobben røyk, oppdage at jeg var fanken så ensom på et sted uten venner og at til og med forholdet til gubben hadde blitt av det monotone og rykbare slaget, det var ikke så enkelt. Med kompleks PTSD og et drøyt snes diagnoser hadde jeg mitt å bearbeide. Begynte i terapi, og i løpet av få år begynte jeg med Reiki og meditasjon, senere sjamanistisk retning, jeg fikk bedre medisiner og bedre leger, begynte å trene og ble med i en musikk-klubb, og med det ble jeg også kjent med mange fine folk. Varierte folk i omgivelsene.

Det tok litt lenger tid å fikse forholdet med gubben, men da vi fant ut at begge VILLE fortsette, vi ønska helhjerta å være sammen, så var det egentlig bare å sette i gang å jobbe med det. For å befeste denne tanken gifta vi oss på nytt. Dette er vel det jeg er mest takknemlig for i livet, den gubben der. Da jeg var i depresjonens kube var jeg det jeg vil kalle misantrop. Det var kun ett folkeslag i verden: Møkkafolk. Drittsekker, rævhøl, kødder og skløtter. En fremmed er en uvenn du ikke har krangla med ennå. Alle sammen. Eneste forskjellene mellom mennesker var graden av drittsekk, der noen var lite drittsekk, men de aller fleste var - eller hadde i alle fall potensiale i seg - til å være megadrittsekker. Meg sjøl inkludert, bare så det er sagt.

Trypofobitrigger så det ljomer, og jeg aner ikke opphavsperson

I min nye "åndelighet" (puke smiley) traff jeg utrolig mange fine folk, og mange av dem håper jeg å ha i livet i lang tid.

Men gu' bedre... det er så mange andre...

Har misantropen våkna igjen? Er det det som er min naturlige tilstand?

Nå er jeg på et sted der jeg har mest lyst til å kutte NESTEN alt. Jeg har påtatt meg mye, hadde nesten hengt meg opp i å hjelpe folk. Såpass mye at jeg ikke har hatt tid nok til meg sjøl.

Er det vanlig å føle seg egoistisk når en vrir om livet sånn? Føler at jeg skuffer en del folk. Flere år med gratis treninger, såpass mye at enkelte begynte på gratis trening for å slippe å betale. Rensinger, dyresamtaler, massasjer og behandlinger. I stedet for 40 minutter ble det ønska tre-fire timer. Sjelden annet enn et svakt takk, og noe annet tilbake kunne jeg ikke forvente. Jeg har latt meg bruke, og det irriterer meg spesielt at de som har brukt meg ALDRI har hatt planer om å bruke meg! Det har bare blitt sånn, en skjev fordeling av innsatsen. Jeg anklager ikke de som har mottatt hjelpa, det er viktig å understreke.

Og forrige uke ble jeg lurt for en drøy hundrelapp av ei som utnytta at jeg ville hjelpe. Det handla ikke så mye om hundrelappen, men prinsippet. Jeg var mest sur på meg sjøl, for da hun spurte sa magefølelsen min egentlig nei... Univers-klask. Karma-schmæck, bitch slapping og et ivrig "ØY!"

(Nå korrigerte universet elegant den hundrelappen ved å mangedoble den til min fordel bare timer etterpå, men lesson learned)

Så lenge jeg fortsetter å gi kommer folk til å fortsette å forvente.

Og den eneste som sitter skuffa igjen er meg.

For jeg er sliten, så forbanna sliten. Jeg orker ikke holde på slik. For jeg kjenner jo at det er feil, det er en helt skakk tilværelse. Jeg føler meg ikke verdsatt. Og det er et problem fordi jeg vet AT jeg er verdsatt av flere! De positive interaksjonene når liksom bare ikke opp, de overdøves av de negative. Drittsekkene tar nesten all oppmerksomhet, later som om de er diamonds og krever all føkkings bright shining. Jeg har et par venninner som jeg føler meg helt trygg på i så måte. Der jeg vet at det er ganske jevnt, at viljen og ønsket om å være til stede for hverandre er der hele tida. Noen ganger er det jeg som trenger hjelp, andre ganger er det den andre. Sånn flyter det litt fram og tilbake, og i stille perioder sendes kanskje et hjerte eller en morsom video, bare sånn for å minne den andre på at vi bryr oss. Det er en frihet over vennskapet, der hensynet til den andre settes høyt. Fra begge parter.

Jeg kjenner jeg trenger mer av dette. Mer av det som vipper jevnere på vektskålene, det som har en større likhet i seg. Disse damene gir meg inspirasjon og motivasjon og glede og alt til faget henhørande.

Såh! Første grep er å bruke helga på å planlegge et par samtaler. Jeg ser at jeg er nødt til å trekke meg tilbake fra flere ting jeg er med på, og gruer meg (selvsagt) til å gi beskjed om dette. Noen få trenger ikke tydelig beskjed, mer en informasjon om at "dette passer ikke akkurat nå" og så fade ut. Jeg har nemlig sagt ja til noe som vil kreve en del tid av meg. Det jeg har sagt ja til (som ikke er garantert på noen måte) er noe jeg har ønska i flere år. Jeg har kompetansen, evnen, viljen, tiltroen og motivasjonen. Jeg har også NOK helse til det. Men skal jeg gjøre dette krever det at jeg setter mye kraftigere grenser for meg sjøl. Mye som i MØE!

Jeg ser at jeg er nødt til å gå ut av et styre. Dette er ikke lenger noe å diskutere med noen, dette må gjøres.

Jeg ser at jeg må melde meg ut av en klubb der jeg er medlem, og tok på meg mer og mer ansvar. Nei, jeg skal ikke ta mindre ansvar, jeg skal melde meg ut. Det er på tide, også fordi klubben har endra både lokasjon og system.

Noen vennskap vil svinne hen, enten umerkelig og rolig eller med et lite oppgjør.

Jeg ser at jeg må kutte ALL hjelpeinnsats der folk ikke spør meg direkte. Slutte å bare gjøre, stille opp, være aktiv uten at noen har aktivt bedt meg. Jeg orker ikke slikt mer, å bli tatt som en selvfølge når jeg har lagt sjel og innsats inn i det.

Må vekk, akkurat som denne firbeinten

Og, denne er vel den mest smertefulle: Jeg ser at jeg kanskje må avslutte opplæringen jeg har påbegynt. Jeg kjenner at veien er feil for meg. Helt feil. Skal jeg beholde de gode følelsene for personer i miljøet er jeg nødt til å stoppe her, til å søke annet miljø eller andre personer.

For jeg gidder ikke lenger å stikke under den berømte stolen heller at det er flere personer i det "alternative" miljøet som irriterer ræva av meg. Som får meg til å miste helt trua på menneskene igjen.

Kall de energitjuver, kall de falske, kall de hva du vil. Dette er personer som gir meg frysninger. Som magefølelsen min brøler av, spiller falsk trombone av, sikler sløvt av.

Når jeg ser at disse personene tas meget velkomment inn i varmen forsvinner faktisk mye av respekten min for de som åpner opp.

Setter jeg meg sjøl høyt nå? Ja, helt sikkert. Det livet disse personene lever er deres sannhet og blablablablabla....

De får meg til å føle meg mindre!

Det er ikke mobbing, på langt nær. Det er mer følelsen av at jeg ikke er god nok, og jeg kommer ikke til å bli god nok. Den holdningen FLORERER i dette miljøet. På grensa til nedlatende. Men (leses med myyyk stemme...) siden de sier det med hjertet og med de beste og varmeste ønsker i lys og kjærlighet, så kan man jo ikke reagere på det.

Og det heter ikke "h*n viste motvilje mot meg" lenger, det heter "sender dårlige energier" og "fyller området rundt seg med mørk energi". Det heter ikke "vi trives ikke i huset", det heter "her kommer dårlige energier seg inn". Det er en forbanna ansvarsfraskrivelse! Skulle tro det var Spock som hadde lagt en for hat...

Ja, ilden er hellig. Men jo mer jeg fortelles det, jo mer minner det om gammeldags forkynnelse. Ja, vi vender oss mot himmelretningene. Men jo lengre disse talene til hver retning blir, jo mer svulstige ordene blir, jo mer forkynnende er det! Halleføkkingluja! Jo mer omstendelige og teatralske seremoniene blir, jo likere det skal være og jo flere retningslinjer som skal følges, jo mindre egenart består. Jeg kjenner at om jeg må åpne til himmelretningene igjen, så kommer jeg til å gjøre det i taushet. Bare tromma. Bare kroppen vendt dit den skal hilse.

Når hjerterommet åpnes kjenner jeg at jeg åpner det med forbehold nå. Jeg har fader meg ikke LYST til å slippe helt opp. Det er ikke alle i sirkelen jeg vil ha inn i mitt hjerterom. Jeg tviler på at jeg er aleine om den tanken. Og jeg sliter med å knele for noen, til og med moder jord. Med små bokstaver. Det er ikke av mangel på respekt. Jeg er nok for ateistisk til å holde på sånn.

Jeg merker så altfor godt at det meste av det jeg har gjort i det siste har gått på akkord med meg sjøl.

Spørsmålet er om jeg skal trekke meg rolig tilbake og beholde broene, eller om jeg skal lage litt leven på vei ut, rasle med maracasene og riste litt på puppa.

For blæh er en fase. Den roer seg ned. Jeg tenker at om jeg lager for mye bråk så blir det annerledes når det roer seg, og det slår tilbake på meg sjøl. Samtidig så har jeg fryktelig lyst til å FILLERISTE ET ELLER ANNET!!!

Nå skal jeg ta meg ei god helg, uten å bekymre meg det minste for tida framover.