Alle vesener under sola og månen

Når dette skrives viser kalenderen starten av desember. Det har kommet et lett snøfall ute i natt, og området er pynta med lys i forskjellige farger og former. For en fin tid!

Jeg vokste opp i ei lita bygd i Telemark, ei lita bygd som lenge hadde vært et av flere sentre for religiøse grupper og forkynnelse i området rett før Bibelbeltet. Vekkelsesbølga raste gjennom bygda som en tsunami noen år før jeg ble født og dønningene hang i, skvulpa inn med ujevne mellomrom og gjorde folk blaude på beina.

Likevel var ikke den religiøse jula mi jul. Det er den fortsatt ikke.

Min mor var en krevende kvinne, men lynende smart, kreativ og en fantastisk historieforteller. Eventyr fikk liv, jeg kjente alt fra pannekakas rullende romling over haugene til trollets varme pust i nakken. Å bake med henne rundt juletider kunne bli et nytt eventyr! Lukke øynene og få en klissete deigklump i hendene, og spørsmål om hva denne tingen var, denne som trollet eller Huldra hadde lagt igjen. Fantasien fikk løpe akkurat så fort og virrende som jeg elska.

En familie på fem, ut i egen skog for å hogge juletre, pynte det sammen. Et typisk og fint bilde fra barndommen.

Men… det jeg husker enda bedre handler om en annen form for jul. Tradisjoner som for meg var lettere å forstå enn jomfrufødsler, kameler og hyrder. Jesus er en grei kar i mitt liv, men for meg handla ikke jula om han.

Minnene handler mer om bruken og lukta av granbar, både foran døra og i ei stor krukke, og fortellingene om hvordan alle vesener under sola og månen vaska huset med granbar. Granbaret feide reint, fjerna bakterier og «bassilusker» og ga god lukt i hus og hjem. Å sette fram granbar var en hyggelig beskjed til alle vesener under sola og månen som vaska og ordna, en beskjed om at her hadde vi gjort det samme. Vi gjorde som dem, i fellesskap og enighet om nytten og verdien. Og granbaret foran døra var mer enn ei dørmatte, mer enn et hjelpemiddel for å tørke skitten av skoa så de nyskrubba grønnsåpeluktende gulvene ikke skulle møkkes til igjen. Granbaret var mykt og ønska velkommen, samtidig som det rensa den som skulle inn døra. Bare gode mennesker med gode hensikter kunne trå på granbaret og videre inn gjennom døra. Jeg husker ikke om jeg noensinne fikk vite hva som skjedde om en med vonde hensikter hadde trådt på det.

Jeg husker bedre historiene om Nissen og Nissa (nissemor), de som passa på hus og hjem. Dette var noen andre enn nissene i skogen, og i alle fall noe annet enn skogens folk, Elverne. Hver jul leita jeg etter uforklarlige knuter og hindre som var lagt ut, sånn at jeg kunne rekke å ordne opp i problemet før det ble for stort.

I juletida, fra slutten av november til ut i januar, var sløret ekstra tynt for oss alle. Kontakt var mulig om vi bare var åpne for det. Hørte jeg nissene tasse på loftet? Hørte jeg dunket fra snøballen som traff veggen? Hørte jeg de lo? Kjente jeg den sterke lukta av kamferdrops - sånne som oldefar pleide å spise? For om personene vi kjente lukta og nærværet av levde eller ikke hadde nemlig ikke så mye å si. Vi tenkte på hverandre og da besøkte vi hverandre. Jeg hørte og kjente dette hele året, men nå kjente og hørte også andre dette! Så herlig! Og langt der borte, over jordet og litt opp i skogkanten… så jeg de som sto der, halvveis bak furua og steinen? Som kikka hitover mens spora blåste igjen på jordet, som vinka tilbake til meg, veldig forsiktig?

Spenninga opp mot Svartjulaften den 22. desember var sterkere enn forventninga til julaften. Historiene og stemninga handla jo om det jeg levde med! Endelig kunne jeg snakke om dette, endelig kunne jeg vinke til vennen min i skogkanten uten å framstå som rar.

Jeg fikk ei lita gave, og denne svarteste dag ble markert. Svartjulaften var en feiring av mørket. Mørket var ikke farlig, skummelt eller usikkert den dagen. Mørket var en mulighet, en nødvendighet, noe som balanserte lyset. Som balanserte kontakten mellom verdenene.

Svartjulaften var også en feiring av lyset som skulle komme. Det tentes et lys denne dagen. Solsnu hadde passert, kloden tilta litt etter litt igjen i vår favør. Kjente på den fullkomne tilliten til at mens sola lista seg fram fra gjemmestedet sitt så var månens lys tilstrekkelig.

Jeg har i voksen alder forstått at jeg opplevde disse historiene og fortellingene litt annerledes enn mine søstre. Jeg levde meg helt inn i det som ble sagt, ikke minst fordi jeg også så alt dette ellers i året. Folket i skogen var mine venner og lekekamerater, året rundt.

For meg er Svartjulaften den virkelige jula. Alt etter denne dagen er romjul, for å si det slik. Romjul som i tida mellom jul og nyttår, men også vår jul og den norrøne jul. Og «romjul» betydde også veldig bokstavelig å åpne rommet sitt i jula, alltid åpent for de som vil og trenger å være i rommet med deg.

Alle vesener under sola og månen. Alle. Fordi blikket endrer seg når lyskilden forandres, fordi lys er mer enn sol, lamper og levende lys. Selv om man ikke kan lese i månelys er summen av synssansen er like stor.

Jeg ønsker alle vesener under sola og månen en god advent, god solsnu, god svartjulaften, god julaften, god juledag, god romjul, godt nyttår og et godt nytt år, og ikke minst:

En god juletid!