En tur til den gamle kirkegården

Her jeg bor er det landlig. Veldig landlig. En gammel toglinje er omgjort til gang- og sykkelsti, og den kan følges i begge retninger fra her jeg bor.

For et par uker siden delte jeg noen tanker jeg hadde da jeg var ute på gåtur og passerte kirka. Plutselig gikk jeg i et større følge med folk, fra flere tider. Ei lita jente tok hånda mi, før veiene våre igjen delte seg i både høyde og retning.

Jeg så at kirka var satt på en ganske så gammel haug, med ritualer og aktiviteter lenge før den ble bygget. Jeg så også at deler av kirkegården var ny, at den var bygget opp for å gå i ett med kirkegården rett nedenfor kirka. Da jeg kom hjem var det rett til nettet og historieskrifter for å sjekke.

Det viser seg for det første at kirka er ny(ere). Den ble oppført noen hundre meter fra forrige kirke. I går gikk jeg derfor tur til den gamle kirkegården.

Den aller første kirka som sto der vet de lite om, annet enn at kirke nr to ble oppført på samme sted rundt år 1664. Det er funnet tekster som viser til en prest der allerede i 1311. En ny prest ble etterspurt i 1362, mest sannsynlig på grunn av prestemangel etter svartedauden. Denne/disse kirkene er det ikke spor igjen av. Også gråsteinsmuren ble fjerna da kirke nr to ble revet da ny kirke skulle oppføres i 1883. Det første som møter meg er en bauta. Området jeg bor i har også lang krigshistorie. Tre kriger med svenskene har gått utover bygda, den ligger laglig til for å komme seg videre innover mot Oslo, serru.

Bautaen er reist til minne om et slag 8. og 9. mars 1716. Utenom oberstens navn står det 14 navn på bautaen, og nederst står ordene "endel falnes navn er ikke kjent".

Opp bakken ser jeg gravstøtter. Gjemt i synet, har kjørt forbi hundrevis av ganger uten å ane noe mer enn at jeg har bedt om at vi "en dag må gå dit".

Noen graver er flotte, en har til og med nyere navneskilt ved siden av støtten. Andre støtter har velta, mest sannsynlig av vær og tid.

Noen flate gravminner har blitt helt overgrodd. Et er halvveis dekka av en ivrig bjørk.

Portalene inn (og ut) står fortsatt i nord og sør. De har rester av den opprinnelige tremuren ved siden av seg, om enn reparerte.

Sakristiet inneholder noen av kirkas inventar. Der var jeg ikke. Kanskje seinere, hvis det er mulig å komme seg inn.

Det er også fullt av gamle hauger i området. Jeg prøver å finne kart, men veldig ofte er det eneste som finnes av eldre kart "bare" oversikt over gårdene.

Det var en veldig rolig plass. En fin plass. Jeg måtte bare fase ut naboene som tydeligvis lurte fælt på hva jeg gjorde der. Skjønner at plassen liksom "bare er der", den besøkes tydeligvis ikke. Men jeg følte null frykt, null usikkerhet, null uro. Kun avslappa.

Jeg fikk spørsmål om jeg kjente det negative der. Det gjorde jeg ikke. Det kjenner jeg egentlig svært sjelden på kirkegårder. Jorda gjør det den skal, den renser og fortærer de fysiske restene. De mer mentale restene sitter oftest i minnene, i tankene til de som husker.

For meg betyr dette som regel at det er minimalt med aktivitet på kirkegårder.

Det jeg ser er folka som har gått fram og tilbake, rundt og omkring. Jeg ser glade, forelska, forventningsfulle, oppgitte, sure, forbanna og redde mennesker. Gudsfrykt skiller seg ofte fra annen frykt, den er ofte til stede blant disse.

Jeg har lært at det sto (deler av) bibelsitater og salmetekster rundt om i den gamle kirka.

På døra fra sakristiet inn til kirka sto innskrift fra Salm. 51,3 og 38,2: «Gud vær mig naadig efter din Miskundhed...» og «Herre straf mig ikke i din Vrede...

Jeg har fra bittelite barnsben av blitt fôra med tanken om den gode Gud. Den fant jeg aldri, og spesielt ikke når jeg gikk litt tilbake i historien. Frykten var reell. Gud ville skade, Gud ville straffe, Gud ville ta igjen.

Han fikk jo også med seg alt ("ikke en fugl til jorden" m.fl) så det gikk ikke å stikke seg unna. Samtidig har kirkene hatt ekstreme mengder makt og finanser. Og råtne egg i form av geistlige.

Nettopp derfor tror jeg verken på Gud eller kirka eller prestene.

Jeg har blitt fortalt at jeg må tro, at Gud er god, at kirka er et godt sted å være, at prestene er fromme mennesker som vil andre vel – men jeg har erfart det motsatte. Helt ærlig har jeg KUN erfart det motsatte.

Når det er sagt så kjenner jeg mange fantastiske mennesker som har en kraftig og tilstedeværende tro.

Uansett, når gudstro blir gudsfrykt kommer også det negative med kirker, kirkegårder og lignende inn. All frykt er følelser som setter spor etter seg. Også gudsfrykt.

Men nok om det. Jeg har nå begynt å søke litt i området her. Er det flere historiske steder? I og med at området her har vært bebodd i svært lang tid. Hvor lenge er ikke så lett å finne ut med et enkelt nettsøk, alt som dukker opp er at det har bodd folk her siden 1850. Men med første presteregistrering i 1311 er det naturlig at området har vært bosatt i lang tid allerede før dette, og at det også er en del førkristne steder her. Bare veinavnet Bueskyttergangen peker mot en historie noen år tilbake i tid.

Jeg kommer til å dra tilbake til den gamle kirkegården og jeg kommer også til å reise til noen andre steder jeg har blitt tipsa om. Noen ligger i ganske rett linje fra den gamle kirkegården, via den gamle prestegården og utover. Vi får se.

Jeg vet at jeg ofte omtaler steder som mindre "gufne" enn mange andre gjør. "Ååååh, der er det MYE! Pass på, det er ganske guffent der" hører jeg jevnlig. Kommer dit og ser normale mennesker traske rundt og drive med sitt. En og annen mindre behagelig person dukker av og til opp, men de er da pratanes til de og. Gråfolk og småfolk er bare så "farlige" og "gufne" som en behandler dem. Jeg har lite usnakka med de. Jeg kjenner folk som også "driver i det mørke". Vanvittig trivelige folk, veldig likanes. Er vel kanskje derfor jeg ikke ser på ukristelighet eller mangel på kristelighet som ensbetydende med mørkt og vondt-ønskende. Som regel er det tvert imot. Faktisk.

Jo mer religiøs, jo høyere oppe på hesten...

Nå skal jeg avslutte her. Innlegget begynner å rusle over i en helt annen tankegang enn jeg starta med... Regner med å ta en ny tur i de retninger i løpet av påska. Og jeg venter på svar fra Historielaget, om de har noe å bidra med av tips til turer.

Bon petit voyage