Langs gammel vei

Disclaimer: Dette er en alternativblogg.

Jeg prøver å være sånn passe aktiv disse dagene. Jeg har jobba masse, med gratis tilbud til de som måtte trenge det, noe som har tatt 4-6 timer om dagen. Det er moro å hjelpe folk med noe de virkelig ønsker å få hjelp til.

Jeg prøver også å være fysisk aktiv, og den siste uka har jeg gått noen mil totalt. Ut og rusle, med drikkeflaske, reservespisbart, lommebok og uførebevis (i tilfelle jeg ikke orker returen og må ta bussen hjem). Jeg passerer kirka på turene mine. Den "nye" kirka. Oppført i 1880-åra. Før det var kirka en halv kilometer unna, den ble bygd allerede tidlig på 1300-tallet. Så det er et gammelt område. Ennihu, nye kirka. Gangveien er ikke så langt unna der den var for veldig lenge siden. Og den nye kirka ligger selvsagt på en haug.

Jeg må forresten se og få tatt meg en tur til området der den gamle kirka lå (alle tre, opp gjennom tidene). Det er noen smårester igjen, visstnok. Og noen graver. Så smått.

Vi gikk mange der i dag. Jeg er ikke noen tilhenger av tid. Tid er logisk, tid er forklarende, tid er en målestokk, men tid er også fullt av unødvendige skiller. På et punkt var det en liten sjel som tok hånda mi der vi rusla forbi haugen. Jeg var mørk og tung og verkende på sida som vendte bort fra haugen. Vi slapp taket, den lille og jeg. Hun skulle følge den opprinnelige veien, den gikk rett ved. Den gikk også i en annen høyde.

Jeg har leita på historiesider, men finner ikke noe om den haugen. Gamle kart viser en vei og ei lita bru, midt mellom flere gårder. Hele terrenget sier at der har det vært en haug i svært mange år, men den ene sida av den er utvida og flata ut.

De aller fleste kirker ble bygd på hauger.

Det var spesielle steder lenge før kirkene ble bygd der. Haugene, der folk samla seg og hadde historier og ritualer om, for og til, ble naturlig videreført da kirka festa seg mer og mer.

Hver lille bygd fikk sin kirke eller sitt kapell.

Nå gidder jeg ikke gå inn i dette med kirken og plasseringer og alt det der, dette handler mer om opplevelsen jeg fikk i dag.

Det var mange der. De gikk i følge, mange flere enn én familie. Veldig mange kvinner, men også en del barn, og godt voksne menn. De passerte kirkehaugen. Noen kom ned fra haugen, uten å ha vært i kirka. Det var folk fra forskjellige år og århundrer.

Jeg ble ganske rolig. Det føltes fint å gå der sammen med andre. Å få se ansikter, klær, hvordan de hadde pynta seg, det åpne blikket til den lille jenta. Å se kjerrene, hvor mange som var til fots. Se de unge mennene på hestene mye lenger framme og mye lenger bak. Men det var få unge menn. Nært svenskegrensa. Sikkert et bidrag.

Da jeg gikk tilbake møtte jeg siste del av prosesjonen. Et kraftig vindkast ga meg lukta av flere.

Jeg takka for titten, for at jeg fikk se.

Så gikk jeg hjem.