Min elskede Andy
- stellaphe
- 30. juli 2020
- 11 min lesing
I 2009 flytta Andy inn her. En diger DIGER rottweiler med et mildt lynne. Snill som et lam. Elska oss over alt på jord og kunne gjort hva som helst for oss. Særlig meg.
Første gang vi dro og bada hadde vi med langline til han. Den likte han ikke, for han likte å dykke ned på bunnen og grave litt i sanda, få med seg litt. Lina havna over nesa hans og sånt. Da fikk vi et surt blikk og et "hufffff". Uansett, han tok plutselig av til ene sida og svømte inn mot sivet og vannliljene. Dukka ned. Ble lenge under. Kom opp igjen med ei vannlilje og svømte inn igjen med stilken i kjeften.
Tassa opp på land, og la vannlilja på tærne mine.
Så bråsnudde han og løp ut i vannet igjen.
For drøyt tre år siden tok vi farvel. Jeg har aldri kjent slik sorg. Jeg nevnte det i innlegget mitt om treningskompisen min som døde så unødvendig her, at jeg ikke sørger over mennesker som går bort. Jeg kan savne, men ikke sørge. Jeg har grått i to begravelser. Den ene var i min farmors begravelse da jeg var 10 år. Jeg gråt fordi alle andre gråt. Kusina mi gråt og alle lurte på om vi to var tvillinger, derfor burde jeg også gråte. Det snødde kaldt, så ingen så at det var snø og ikke tårer. Den andre var i min stemors begravelse. Jeg gråt fordi jeg så pappaen min stå der med bøy i halsen og sorg i kroppen. Han så så fryktelig ensom ut, min gode pappa. Det gjorde meg ikke noe å tenke at alle trodde jeg gråt for stemora mi. Jeg var vanvittig glad i henne, hun var en god moder og betydde mye for meg. Jeg sørger ikke over de som har gått bort, selv om jeg kan savne dem og tenke på dem. Jeg har alltid lurt på hvorfor, men forstår etter hvert at det merkelig nok er til hjelp for mange. Venner som sørger snakker med meg, trekkes til meg nettopp på grunn av dette. Jeg tar den rollen. Men Andy... det var sorg. Det var ren, rå, hjerteskjærende sorg. I lang tid gikk jeg med et åpent sår, en hakkete knivskade i alle følelsene. Den dag i dag kommer tårene, og det gjør så vondt, så vondt. Såret har kanskje fysisk grodd, og det er lettere å snakke om han med et smil. Men når jeg slipper sorgen til er det mye av den ennå. Så det er ikke det at jeg ikke kan føle sorg, jeg har bare ikke opplevd det med mennesker.
Foreløpig. Jeg tar med den for sikkerhets skyld.
Andy likte ikke andre hannhunder. Han var en stor og sterk rottweiler på nesten 60 kilo. En gang ble han og jeg angrepet av tre Berner Sennen. Ene tispa sto bare å bjeffa, hannbikkja gikk på Andy og den yngste tispa beit meg. Ble et helvetes styr. Etter dette ble jeg fryktelig redd og låste meg så fort det var andre hannbikkjer rundt oss. Selvfølgelig plukka han opp det... Så han gikk i spenn, og det forverra ting osv. Men det er fullt mulig å unngå å møte andre hannbikkjer (så sant folk har bikkjene i bånd!), så det gikk jo greit. Og hjemme var han Ferdinand sjøl. Sto opp når det passa. Lunta rundt. Rulla seg i gresset. Smilte. Lekte gjemsel. Ble sur om maten ikke ble servert nøyaktig på klokkeslettet – og ble veldig irritert hver gang vi stilte klokka. Han smilte masse, og han lo høyt. Skjønner meg ikke på folk som sier at hunder ikke kan le eller har humor. Det er så tydelig. Han var min beste venn og høyt elska. Så kom den tida, da... Når helsa blir dårligere og dårligere, når beina ikke vil, og du ser at han har smerter. Når er det riktig? Blir det noensinne riktig? Vi ville ikke være de eierne som tviholder på ei bikkje som egentlig er klar.
Jeg har for lengst sett at dyr har et helt annet forhold til døden enn det vi har. Det er en del av hele pakka. De lever her og nå, og har derfor ikke den iboende dødsangsten som vi mennesker kan ha. Skal vi på tur? Ok! Skal du ha godis? Ok! Skal du over brua? Ok! Vi skjønte, der vi satt rundt han hos dyrlegen etter at sprøyta var satt, at dette faktisk var på nippet til at han hadde fått hjertetrøbbel og dødd hjemme. På denne måten fikk vi styre litt det som skjedde. Men den dag i dag kjenner jeg hatet mot avgjørelsen min om å la han få slippe. Hvem er jeg som skal bestemme noe slikt? Det hatet er en del av dagens sorg.
I natt kom Andy til meg i en drøm. En veldig sær drøm. Jeg dreiv en restaurant, med rom i alle mulige og umulige retninger. Det var stiger og trapper og hjørner og svinger, nivåforskjeller, det var ute og inne. Ingenting var logisk. Jeg hadde samtaler med mange forskjellige personer. Noen kjente jeg igjen, andre klarte jeg ikke å plassere. Jeg var fullstendig klar over at jeg drømte, forresten. Ville bare se hvor det bar. I en enorm stue, i noe som egentlig mest ligna på storrommet i et forsamlingshus, var det en sofa foran et vindu. Jeg satt og kikka på den koselige bjørnen uttafor, den som var så snill og rolig og minte meg sånn om Andy. Vinduet sto sånn halvåpent. Inn i rommet kommer Andy og han går rett mot meg. Jeg roper at disse to må vi holde fra hverandre. Bjørnen begynner å ta hodet inn vinduet og Andy kommer opp i sofaen med gapende kjeft. De oppleves like store. Jeg dytter de to hodene fra hverandre, de som er på vei til å slåss helt uten grunn. Bare fordi de tilfeldigvis befinner seg i samme område, og at jeg er i midten. Ingen annen grunn. De har aldri møtt hverandre, de har aldri krangla, de tilhører ikke engang samme dyreart.
Jeg får hjelp av en ansiktsløs person, en mann, til å dytte bjørnens hode tilbake ut og lukke vinduet. Vinduet har hvite karmer og er punktert og doggete etter all tumulten. Sofaen er av stoff, typisk 70-tallssofa. Det lukter støv av de hvite, tjukke blondegardinene. Du kan se støvet i sollyset. Du kan se støvlukta. Andy legger seg på gulvet. Jeg setter meg ned til han. Han er helt rolig. Skulle ikke tro han akkurat hadde vist hvor stor og sterk han var overfor en diger bjørn. Jeg spør "Var det vondt å dø?" Han svarer "Ja, akkurat mens det skjedde var det smertefullt. Så gikk det over. Helt over" Så snur han seg og sier (med øynene) "Jeg har aldri reist fra deg. Jeg er her ennå. Jeg er ikke død." Og det er han jo ikke. Ikke så lenge vi fortsatt minnes han.
Da jeg henta urna til Andy etter kremeringa valgte jeg å sette urna i forsetet på bilen. Han var så glad i å sitte foran, men det fikk han jo (av naturlige årsaker) sjelden lov til.
Så på siste reis hjem skulle han få sitte foran. Jeg spente selen rundt urna og satte meg inn.
Starta bilen, og etter noen få meter hører jeg et "kcchhh" i radioen, og den bytter kanal.
"Hello from the other side" kommer ut gjennom høyttalerne.
Jeg måtte stoppe bilen i første busslomma, for nå kom tårene så hardt og brutalt at jeg ikke kunne kjøre.
En ting var teksten, men dette var også den sangen jeg pleide å tillate meg sjøl å gaule med til når jeg kjørte. Da pleide jeg å synge høyt, kikke på Andy i bakspeilet og han kikka tilbake på meg. Jeg ble aldri helt klok på om han syntes det var bra, jeg tror egentlig ikke han var så veldig imponert over sangstemmen min :-)
Etter at Andy gikk over hadde jeg jevnlig kontakt med han. Han var en slags beskytter på andre sida. Tok imot de som kom over. Flere ganger hjalp han meg å lokalisere katter og hunder og andre husdyr som var borte fra eierne deres. Jeg kunne spørre han om de var der og hva som i så fall hadde skjedd. Jeg vet dette hjalp flere. Og det stemte bestandig. Så en dag fikk jeg plutselig ikke tak i han lenger. Fikk beskjed om at han hadde slutta. På samme måte som vi her har jobber. Etter at hans kjæreste Kira gikk over og de fikk være sammen med ungen sin som så brått mista livet, etter dette var han ferdig med jobben. Nå var det en tiger som hadde tatt over. En tiger. Kom på at noen dager før hadde jeg en elendig dag. En sånn dag der alt går LITT feil, alt er snudd. Sokkene settes på feil, tannkremen ramler av tannbørsten. Linsene settes i feil vei og må snus, det samme med toppen som plutselig har vaskemerket foran. Rundstykket ramler med smørsida ned, og nøklene bare glipper ut av hendene. En sånn dag. Jeg hadde etter hvert dårlig tid og ble surere og surere siden jeg følte jeg ble holdt igjen. Plutselig så og kjente jeg Andy gikk tett inntil meg på venstresida mi. Kikka opp på meg, sånn typisk gå fot-blikk. På høyresida mi var plutselig den første bikkja mi, Trixie. Jeg var 12 da hun så unødig ble tatt fra meg. Det ble bestemt av andre at jeg ikke kunne ha bikkje da mora mi var dårlig. Jeg er faktisk fortsatt litt forbanna over den holdninga. Uansett, de gikk der på hver sin side av meg. Tett inntil, så tett at jeg kjente varmen og trykket mot knærne, pelsen. De gikk saktere, og med det holdt de meg faktisk litt igjen. Jeg sa "Greit! Jeg skjønner! Jeg skal ikke stresse! Takk for at dere sier fra!" og aksepterte at jeg skulle reise til rett tid. Den er litt vanskelig for meg, for jeg er dessverre en av dem som altfor ofte kommer noen få minutter for seint... en stygg uvane. Men denne gangen skulle jeg komme for seint. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg tolka det slik at jeg skulle vente litt. I mitt hode blir det til at om jeg hadde reist til bestemt tid kunne noe skjedd. Så gikk de begge bort fra kroppen min og ble borte. Med hvert sitt vakre smil. Sammen. Etter dette har jeg ikke fått særlig kontakt med noen av dem. Ei venninne fikk inn Andy og ga meg noen svar, men jeg ser han ikke lenger.
For ei ukes tid siden ble han en naturlig del av samtalen da vi satt her med barna til Geir. Geirs sønn er 17 år og har fortsatt skjermsparer med et nydelig bilde av Andy. Jeg ble minna på at Andy satte spor hos flere.
Nå sitter jeg her, flere timer etter drømmen. Det meste av den er borte, slik det vanligvis er. Jeg husker noen av rommene, fargene og de rareste tingene, og noen bruddstykker av samtalene. Jeg husker noen få av personene jeg møtte. Ingen av de som var med i drømmen var personer jeg har et spesielt nært forhold til. Når jeg snudde meg bort var personene "glemt" og uviktige for historien. Jeg skjønner jo også at denne drømmen handler om at jeg nå jobber med å forstå at en kompis er borte, etter et totalt unødvendig og utenkelig uhell. Det skjedde, og det skal egentlig ikke skje. En freak accident. Fullstendig unødig. Som dette huset var fullt av unødige, ulogiske og uforståelige rom, kriker og kroker, og fullstendig forskjellige mennesker. At folk dør er ikke noe uvanlig. Tvert imot. Og er man borte så er man borte. Sorgen og smerten er bare igjen hos de som var nærmest han som nå døde, jeg tror ikke han har det noe vondt nå. Ikke i det hele tatt. Kan ikke se noen grunn til det, liksom. Likevel stusser jeg over drømmen, for han som er borte var jo ikke en nær person av verken meg eller Geir. Han var en treningskompis, en vi synes var veldig trivelig og en bra kar. En som man ga en klem (i tida før coronaen) og gjerne prata med. En positiv og grei kar som jeg ønska det beste, det var egentlig så langt følelsene strakk. En jeg så hadde altfor mange store spørsmål til de få og små svara han fikk. Jeg tror det var derfor jeg drømte om Andy nå. Fordi jeg faktisk ikke helt har akseptert at han er borte, sjøl tre år etter.
Hver gang jeg tenker på Andy er det fortsatt et sår. Det gjør vondt. Jeg savner han så mye at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få sagt det. Sorgen min har ikke ord. Den bare er.
Slik sorgen til de etterlatte bare er.
Jeg tenker som så, at den sorgen jeg føler for Andy, den er ikke ulik det de etterlatte nå føler. Det at jeg ikke sørger direkte over personen som har gått bort betyr ikke at jeg er ufølsom eller upåvirka. Det betyr ikke at jeg ikke forstår sorg.
Jeg gjenkjenner andres sorg. Jeg forstår sorg og vet hva sorg er.
Min sorg er av typen sorg svært mange mener er unødvendig. "Det er bare en hund", liksom.
Men jeg elska Andy med hele meg og det er et tomrom her.
Og nettopp derfor ønsker ikke Geir og jeg å skaffe oss en ny hund.
Vi ønsker ikke å bevisst gå inn i en tilværelse der vi igjen skal føle den typen sorg.
Vi vet godt at den første av oss to som går over vil gi bunnløs verk hos den andre.
Det får holde. Vi ønsker ikke å plage oss sjøl mer enn nødvendig.
Om framtida inneholder ny hund aner vi ikke. Kan hende en dag. Vi har foreløpig bestemt oss for å kunne hjelpe om det trengs. Ikke feriepassere eller hundebarnehage, men om det er en krisesituasjon kan vi godt være typ fosterhjem en periode. That's it.
Jeg hadde ikke lyst til å våkne. Jeg var jo fullstendig bevisst at dette var en drøm, og visste at dette øyeblikket forsvant så fort jeg bestemte meg for å våkne. Å sitte der med min kjære Andy som lå på gulvet ved siden av meg... ro. Å kjenne pelsen hans under hånda mi, den myk-strie pelsen hans... ro. Det å kjenne pusten hans, varmen hans og høre sukkene hans... ro. Alt var velkjent, alt var trygt. Jeg var helt rolig. Og ville bare fortsette å sitte der. Trengte ikke gjøre noe, ikke snakke, ikke se på hverandre eller noe. Bare være.
Nå sitter jeg og skriver mens jeg ser bort på urna hans. Den står i vinduet. Har et lys ved siden av seg, har halsbåndet hans liggende ved bunnen og på toppen ligger leverposteilokket hans.
Vi ga bort mye av sakene etter han, men halsbåndet blir hos oss. Han var så glad i det! Når vi hadde vaska det og det glinsa og blinka gikk han med hodet høyt heva inn i det. Sto stolt og viste seg fram, visste akkurat hvor flott han var. Og at vi syntes han var verdens flotteste.
Han var ikke uenig i det.
Andy ble også en del av det hele da Geir og jeg gifta oss på nytt for to år siden. Vi skulle lage en flette av gulltråd, sølvtråd, ulltråd, hår og lær og annet som var viktig for oss. Andys pels ble naturlig med i den fletta. Pakka inn i en tova ulldott fra Lindholm Høje i Danmark. Fletta ble til en blomsterbukett da jeg også plukka 9 forskjellige villblomster, og hele buketten ble gravd ned, ved et tre ved et vann i Valdres. Tårene og gråten var kraftig til stede da vi la pelsen hans inn i ulla og fletta inn.
Om jeg skal våge meg på en tolkning av min egen drøm ville det være at jeg nå har blitt påmint hvordan sorg føles, og hvordan jeg skal møte mennesker i sorg.
Jeg takker Andy for påminnelsen <3
Takk, min kjære venn. Andy, du er en av grunnene til at jeg ønsker å tro på et liv på andre sida av brua, som gjør at jeg velger å tro på et liv på andre sida av brua. Den dagen det nå måtte skje. Fordi jeg håper så inderlig at du - og Trixie - møter meg der. For da blir det ro i sjela mi. Om du som leser dette har et kjæledyr, gi det en ekstra klem, litt ekstra klapp, litt ekstra oppmerksomhet. De krever lite, og gir så mye.
Comments