Morsdag overalt –

Morsdag. Alltid en merkelig dag. Sosiale medier sprenges av hyllester og kjærlighet, blomster og klemmer.

Ikke ble jeg mamma sjøl. Og ikke har jeg så mange gode minner om min egen mor.

Ordet «mamma» betyr verken beskyttelse, varme, omsorg eller venn for meg. Det betyr frysninger, uro, stress, sinne, ekkelhet og ubehag.

Altså, det er ingen sorg eller savn, jeg har akseptert og prosessert det hun gjorde, sa og var. Så ferdig man kan bli for at det ikke skal forvanske livet.

Klart det har forma meg, men ikke ødelagt meg.

Men å lese om morskjærlighet og at noen elsker sin mor?

Lese om et bånd og en samhørighet som var så langt unna egen virkelighet at jeg ikke klarer å tro på alt som skrives?Og det er DET som er det merkelige...

Jeg kjenner at alle disse lykkelige postene gjør meg både mistroisk og kynisk. Tror ikke på det. Samtidig kjenner jeg jo de fleste som har posta gode ord, og vet at de virkelig HAR et godt bånd, at de virkelig liker sin egen mor og at de ønsker å hedre henne.

For det er faktisk vanskelig å stole på andres opplevelser og følelser når ens egen virkelighet er langt unna. Men jeg VIL tro! Selv om min egen opplevelse ikke inneholdt alt dette ønsker jeg å leve i en verden der mor og barn elsker og støtter hverandre.Så ja, morsdag er en merkelig dag.

De fleste av oss med slike minner holder oss tause, dette er ikke noe jeg ville delt på egen profil.

Jeg ser det er flere som er tause i dag. En overdøvende taushet fra enkelte.

Klem 💜

Ønsker alle en god søndag, med overskyet fullmåne 💕