Schrödinger, what's in the box?

Dette er en "alternativ" og "spirituell" blogg. Sånn, da er det sagt.

De siste 3-4 månedene, har jeg hatt mange besøk av katter. Katter som ikke er her.

Første gangen var i midten av desember. Jeg kom ut fra badet i 1. etasje, rett før jeg skulle gå og legge meg. I vindfanget, bak glassdøra, satt ei katte. Den var så tydelig som om den faktisk satt der, virkelig.

Jeg åpna døra og leita, tenkte at vi kanskje hadde glemt utgangsdøra og det virkelig hadde kommet inn en katt, men jeg skjønte at det var en som hadde gått over.

For der var den igjen. Mindre tydelig, og definitivt ikke virkelig.

Jeg gikk og la meg, ikke klar for å ha noe med noen katt å gjøre.

Våkna av at jeg ble sett på.

I døra sto katta igjen, så på meg. Igjen så tydelig at jeg sto opp og gikk ut i gangen for å kikke.

Jeg slo meg til ro med at det ikke var en levende katt som trengte øyeblikkelig assistanse i noen form og gikk og la meg igjen.

Fant aldri helt ut hva den ville eller hvem den var, men navnet Merchkavatt ble gitt den. Eller rettere sagt, den ga det navnet sjøl.

Lett grå (ikke grå-grå, men mer sånn pleh), halvlang pels, hvite felt under haka, opp mot nesa, litt under magen, korte sokker foran og lange bak. Et litt mørkere felt oppe på hodet.

Ute har det vært en drøss med katter, både levende og ikke. Passerer meg, står i veiskuldra osv. Massevis. Og i går våkna jeg og så rett i øynene på en spraglepus, litt typ skogskatt light. Jeg sa at "ikke sitt der, gubben er allergisk" og så snudde jeg meg igjen.

Som vanlig holder jeg muligheten helt åpen for at dette er noe jeg kun skaper med egne tanker. Det føles ikke sånn, det føles som om det er her og nå, helt konkret, helt virkelig.

Jeg har ikke gått inn for å "snakke" med kattene. Ang den første, den fra desember, så snakka jeg med ei venninne om den. Sa at jeg ikke aner hvem eieren er, og da blir det litt vanskelig å berolige de. Og uansett, ville de blitt beroliga? Fuglane vett.

Det er egentlig ganske frustrerende. Jeg ser like mye som før. Men jeg påvirkes annerledes.

Går ikke inn i samtaler, ingen interaksjon. De gjør sitt og jeg gjør mitt.

En del av meg savner det, men samtidig er det utrolig behagelig å kunne slippe. Bare kunne si "not my circus, not my monkeys".

Men det er noe kjent med den katta likevel. Jeg aner ikke.

Før kontakta jeg gamlebikkja mi. Han visste. Han viste meg. Han hjalp meg å finne både katter og eiere, også i andre land. Han hjalp meg å finne svar, både for meg sjøl og for mange andre. En dag i fjor høst, jeg skulle på treninga og var litt seint ute, visste at ca 15-20 stk venta på meg, stressa jeg rundt hjemme. Så mista jeg lommeboka. Deretter øreproppene til telefonen. Så oppdaga jeg at drikkeflaska mi var borte, og klækk der stubba jeg tåa. Masse slikt skjedde. Jeg begynte å bli irritert, for jeg er så lei av å alltid være for sein.

Plutselig var gamlebikkja på venstresida mi, småhoppetassende (så mye en 60 kilos bikkje kan det) og kikka på meg. Og på høyresida mi var den første bikkja jeg hadde. Som jeg ikke har sett før siden jeg så henne dø i 1986. Og hun var like happy som han andre.

De gikk helt inntil beina mine, og mer og mer foran meg. De stoppa meg. Enkelt og greit.

Så jeg sa "greit! Jeg kommer meg avgårde når jeg kommer meg avgårde". Og så takka jeg for at de kom begge to. Var dugelig moro å få inn førstedamen!

Jeg kom ikke tidsnok. Men det var greit. Årna sæ.

Jeg aner ikke hvorfor jeg ser dem, hører dem og føler dem. Har ikke fjerneste ide om hvorfor. Det er ikke så viktig heller. Det viktige er at jeg føler min hverdag, mine tanker og min tilstedeværelse blir bedre av å ha disse kontaktene. Eller tankene, om du vil.