Skal jeg?

I et par år nå har jeg vært litt snooper på det lokale teaterlaget. Da jeg var 17 dro jeg mo plat aleine på teaterskole langt hjemmefra, ei hel uke var vi der og var kreative. Etter det har jeg egentlig ikke kjent så mye på at det interesserte. Når jeg er i god form finnes jeg ikke scenesky. Jeg holdt en gang tale for over 300 personer, og har flere ganger holdt taler, både planlagte og på sparket, for 50-100. Det gjør meg lite, så sant jeg vet sånn noenlunde hva jeg skal snakke om. Når jeg er i dårlig form (angst) er jeg så panisk redd for å synes at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Her om dagen var det nytt teaterstykke. Et nydelig stykke, på (hovedsakelig) vakker nynorsk og med en eterisk overtone. Jeg synes de er så flinke, og så er alle sammen koselige og! Før jeg visste ordet av det hadde jeg sagt at "jeg lurte litt på om det kanskje muligens var en sjanse for at de kunne finne på å ha plass til meg der også?" Tidenes mest underdanige spørsmål... Og jeg sa det ikke bare til én person, jeg smelte til og sa det til tre. Men skal jeg? Jeg er egentlig ikke så redd for sceneskrekk. Det er jeg urolig for er: 1. Å glemme replikkene. Jeg har problemer med hukommelsen og sliter med å huske en eneste sangtekst eller annen tekst. Klarte til og med å glemme hva som sto tatovert på armen min. Panneklask. 2. Begynne å le under seriøse scener. Jeg er ram på det. Må lære meg teknikker. 3. Bli mislikt... Ja! Jeg sa det høyt! Eller skreiv det, da. Jeg er fortsatt ikke over den "alle må like meg"-greia. Helt ærlig så kjenner jeg mange som sier at de er det, men få som faktisk er det. Mange gode råd, jeg er sjøl skyldig i å gi dem: "Bare ignorer de andre" osv. Det ligger likevel som en kraftig trang i de fleste av oss å kjenne at vi blir likt. 4. Ikke ha noe spesielt å bidra med. Jeg har faktisk ikke lyst til å bli med for å bli scenefyller. Ja, i starten kan det sikkert være greit å ha roller som ikke står øverst og fremst, men jeg vil jo gjerne være ordentlig med og. 5. Ikke ha tid eller krefter likevel. Dette gjelder ikke bare teatergruppa, men generelt. Jeg er nå aktiv med trening og snart setter det i gang igjen med gruppetreninger. Litt annerledes blir det med coronatiltak, men lell. Jeg har flere forespørsler om PT-timer og rehabiliteringstimer, og må nå prioritere. Jeg vet jeg ikke klarer for mange timer i uka med jobbing, sjøl om det er instruksjoner. Jeg har MYE forarbeid... I tillegg har jeg vært på messer, har en massasje i uka, jeg har blitt med i et styre (sekretær), jeg skal på seremonilederundervisning og jeg hjelper MC-klubben til gubben når jeg kan og det er ønskelig. Jeg har også sagt ja til å være med i et par andre fellesskap, både av frivillig art og for inspirasjon. Det begynner å bli mye. Merker det når jeg skal avtale med venner, det er ikke bare å stikke bortom lenger. Og at avtaler ikke bare kan endres sånn uten videre. Jeg er redd for at jeg kan gå på en ny smell, rett og slett. At det blir for mye for meg. Denne høsten ser det ut til å være et eller annet de fleste ukedagene, og minst 2 helger i måneden. Kroppen min liker ikke slikt... Det var vel det.

Ja, forresten... sangstemmen min... punkt 6. Jeg ønsker sånn å bruke stemmen min. Synge, lage lyder. Men jeg sliter fryktelig med å slippe opp, slippe taket og bare la det komme ut. Litt for mange ganger har jeg blitt fullstendig ignorert, noe jeg har tolka som negativt. Og noen ganger har det også kommet negativt. Flest ganger har det kommet positivt, men du vet... Du kan si 100 ganger til noen at de er flinke til å synge, men den ene personen som sier at det ikke var noe fint – det er den man husker. Åkkej. På tide å ta tak. Hukommelsesproblemene mine forverres av at jeg er sikker på at de blir ille. Enkelt og greit. Når jeg først begynner å surre med ord og hukommelse forsterker det seg sjøl fordi jeg stresser. Jeg må og skal lære teknikker. Og blir det for ille så får jeg enten la være å ha replikker eller så får man klaske en jukselapp på en rekvisitt! Alt går. Det at jeg begynner å le er en uting, men så har jeg heller aldri øvd på å holde meg alvorlig. Det blir vel som med læring av tekst og slikt, det er vel teknikker for det og. Alle jeg har møtt i denne gruppa til nå liker jeg. Og jeg tror de liker meg også, det virker sånn. Så er det også mange jeg ikke kjenner, men som virker veldig ok. Det er et godt utgangspunkt. Jeg er egentlig ikke vanskelig å like, og jeg liker de fleste. Alle har et eller annet å bidra med, også jeg. Jeg er for eksempel dugelig god på dialekter, ganske mange også. Egentlig landet rundt. Det er nok så at om jeg møter en person som er fra et lite sted så hadde nok den personen merka at jeg ikke var lokal, men sånn jevnt over funker det veldig bra. Jeg snakker godt nynorsk i tillegg til bokmål, jeg er kreativ og idérik. Jeg er aktiv på brainstormingsmøter. I tillegg er jeg morsom, og kan formidle humor. Og kanskje er det akkurat dette som skal til for å balansere tid og krefter. Jeg stortrives med 1-2 gruppetreninger og/eller instruksjon i uka, kombinert med 1-2 timer PT/Rehab i uka. Klubben til gubben trenger hjelpa mi kanskje en gang i måneden. De andre gruppene omtrent det samme. Og opplæringa på den sjamanistiske vei er noe jeg har bestemt meg for å starte på. En del av meg hadde egentlig tenkt å la være, men det var basert på altfor lite informasjon. Jeg starter, og med det lærer jeg mer, og først DA kan jeg gjøre et skikkelig valg. Så om dette krever noen timer og helger i perioder er jeg klar for å prøve. Jeg vet at hvis jeg i verste fall skulle måtte gi meg pga helsa så er det faktisk greit. Stemmen min jobber jeg med. Jeg har i sommer sunget for flere forskjellige personer enn de siste 10 årene til sammen. Stemmen ligger og kribler i halsen, den vil ut og fram. Det er jeg sjøl som holder den tilbake. Det ligger mentalt. Må jo også innrømme at litt av årsaken til at jeg vil prøve er at jeg fortsatt er i en prosess der jeg utfordrer meg sjøl til å gjøre ting jeg tidligere ikke trodde jeg kunne gjøre. De stegene har tidligere ført meg ut på morsomme og spennende veier med mange herlige møter med gode folk. Skulle jeg gå salig på snørra av en eller flere av årsakene over kan jeg med hånda på hjertet si at jeg i alle fall har prøvd. Som Pernille Sørensen i rolla som Mette-Marit så fint sa det: "Den som kaster den første steinen viser i alle fall litt initiativ!"

*kaste*