Språk, runer og Mikke Mus

Jeg elsker ord og symboler! Har jeg alltid gjort. Det er noe vakkert over en enkel sammensetning av streker som gis en mening. Der de uinnvidde står på utsiden og bare ser en tegning, mens de innvidde legger forstår og bruker.

Jeg tror min kjærlighet til symboler ligger i samme kasse som min kjærlighet til språk.

Språk har alltid fascinert meg, alltid trukket meg mot seg.

Jeg har to eldre søstre, så jeg lærte meg sjøl (og ved ivrig masing på dem) å lese da jeg var fem år. Da hadde jeg venta lenge nok på å få tilgang til denne enorme verdenen!

For kan man lese, så forstår man bøkene, og man kan lære seg flere språk.

Bøker er muligheter. Alt kan skje. En bok er Schrödingers katt; Før du har åpna boka så aner du ikke om historien lever eller ikke.

Min kjærlighet til språk starta egentlig med dialekter. Jeg vokste opp rett innafor grensa i en nynorskkommune, og eg pratær egentlig ei dialekt som ligger ganske nære nynorsk/samnorsk, men bare noen kilometer unna snakka de kav bokmål.

Slektninger i Danmark og Sverige bidro, men jeg var så heldig å få være med på mange turer rundt i Norge. Familie nordpå, familievenner i vest osv.

Spesielt det at samme ting kunne ha forskjellige ord på de forskjellige dialektene var spennende.

I dag kan jeg snakke ganske mange dialekter bra nok til å "lure de fleste", for å si det sånn.

Min kjære morfar lærte meg å lese gotisk skrift, noe jeg behersker godt den dag i dag. Barnelærdom sitter!

Gotisk skrift

Bilde fra snl .no (store norske leksikon)

Forskjellige former på de samme bokstavene, andre språk hadde andre bokstaver i tillegg til de jeg kjente, og mange språk mangla flere av de vi brukte.

Uansett, med språkinteressen og ordinteressen kom også en stor fascinasjon for tegn og symboler.

Og denne linken var runer.

Og Mikke Mus.

Da jeg oppdaga runene så jeg mer enn streker som satte sammen noen tegn. Jeg så bokstaver, jeg så bilder og jeg så hele fortellinger.

Samtidig så jeg tegn som jeg visste ikke alle kunne lese.

Akkurat som kodeoppgavene i Mikke Mus-bladet.

Ene fetteren min og jeg brukte timevis på Mikke Mus-aktiviteter, som å tyde koder, lage koder og snakke i koder. Familien ga til slutt opp å forstå eller føre en samtale med oss når vi var "i sonen". Han og jeg forsto hverandre helt utmerka, men det var kaudervelsk for andre.

Min kjærlighet til ord førte meg til slutt inn i en jobb der jeg skulle sortere ord og setninger inn i kategorier. Som regel norsk bokmål, men av og til...

Av og til dukka det opp jobber på andre språk, til og med språk jeg ikke kunne et snev av. Likevel tyda jeg det som sto og kategoriserte korrekt.

For alle språk har systemer, og når man knekker den koden kommer man langt.

Etter 10 år hadde jeg vært innom 18 språk - inkludert blindeskrift. Helt topp!

Når vi tenker på symboler så tenker vi mer på tegninger enn bokstaver. men de fleste bokstaver, uansett språk, er en form for symboler.

Runene har ligget litt i bakevja i mange år. Jeg klarte å lese dem rent fonetisk og halvveis betydningen, men likevel ganske platt.

Som så mange andre som åpner opp for den "alternative" siden i seg, fant jeg også tarotkortene. De aller fleste jeg har møtt som legger kort er fulle av bullshit, men mer om dette i eget innlegg. Dette gjelder i alle fall spådommer og de som påstår de kan spå.

Kortene hjalp meg en del, en stund, spesielt for å få litt avstand til de problemene jeg hadde og få et overblikk. Under kortlegg klarte jeg å åpne opp skylappene som jeg sjøl hadde satt på meg. Det var ikke kortene som gjorde noe som helst, det var hvordan jeg valgte å bruke dem. Alle endringer skjedde i meg sjøl.

Kortene lå mer og mer i ro, mens runene kom inn og tok mer plass. Jeg spurte, og de svarte.

Som regel fullstendig på bærtur, ofte motsigende og fulle av f...

Jeg tok et godt oppgjør med meg sjøl. Minte meg sjøl på at om jeg spør om akkurat det samme hele tida uten å akseptere svaret jeg SER er der, bare for å prøve å få fram svaret jeg håper på, så er jeg hakkende gal. Da er jeg uvillig til å ta ansvar for meg sjøl og mitt eget liv. Jeg ønsker å la tilfeldighetene styre, og skylde på skjebnen. Masse tull.

Neste gang jeg rista runer så jeg en historie. For hver eneste en.

De var nå mye mer enn tegn, bokstaver eller korte ord. Hver enkelt rune kunne være en roman om jeg ville!

Det dukker jevnlig opp nye tolkninger av runene, og de tillegges mange egenskaper.

Og de fleste tolkninger er nøyaktig samme bullshiten som tarotleggene.

Noen enkle symboler

Odin fikk tilgang til runenes hemmelighet etter at han hadde hengt i Yggdrasil ei stund. Sånn enkelt sagt ofra han seg sjøl (gude-personen på jorda) til seg sjøl (guden), som jo er historie vi har hørt før, for å si det sånn. Kanskje eget innlegg om det, hvem vet. Uansett forsto han runene. Og den som forsto runer var mektig.

"Pennen er mektigere enn sverdet" er en nyere formulering, for det er KRAFT i kunnskap! Kraft i å formidle kunnskap videre, kraft i å kunne formulere seg, kraft i ord.

Som med bøkene: Fulle av ord som kan både såre, støte, fornærme, glede, underholde, kakke, slå, bite, hamre, kile, flørte, smile og gråte. Alt innenfor noen få setninger, om man vil.

Jeg påstår overhodet ikke at jeg er som Odin, misforstå meg rett, og jeg skal ikke på noen måte påstå at jeg forstår runene slik han (eller andre på den tida runene ble til) gjorde. Jeg kan ikke sette meg inn i tankegangen deres den gangen, hvordan livet faktisk var. Fordi jeg er forma av min nåtid. Men ord er fortsatt kraftige, og den dagen i 1978 da skriftens verden åpna seg for meg i form av (ennå) korte setninger og ord uten for mange doble konsonanter, den var en åpenbaring!

Runene gir meg ennå muligheten til å fokusere.

Om jeg har mye smerter en dag, som jeg har mange dager, og har altfor mye å gjøre dagen etter, kan jeg bli stressa. Stress gir mer vondt, mindre søvn, mer mageplager osv. Jeg rister runer, og roer meg ned.

Ikke fordi jeg har fått noen "magiske" svar eller en dyp innsikt, for uansett hvilken rune som dukker opp vil den bety noe, men fordi jeg har

a) akseptert at jeg har smerter og at de er en del av dagen min

b) akseptert at jeg er sliten og har mange stressende punkter i livet

c) tenkt over om det egentlig er for mye nå eller om jeg faktisk takler det

d) fått tid til å puste og tenke, minne meg sjøl på at det er JEG som er viktig i mitt liv

e) minnet meg sjøl på at om jeg er stressa over at jeg har for mye å gjøre så er det min forbanna plikt å redusere antall oppgaver. Ingen andres.

Ryggen min er full av runer. Mange har prøvd å lese de som et ord, noe som ikke går. For det er ikke noe ord, det er min livshistorie.

Jeg møtte en gang to personer som kjente runene. De så de øverste runene på ryggen min og spurte om det var et ord eller mening. Jeg sa det var min livshistorie. Jeg viste dem et bilde med alle 12 runene på. De forsto hva jeg hadde opplevd, basert på runene. De kunne lese, tyde, prosessere og reagere. De forsto sammenhengen.

Ikke minst fordi vi jobba med runene på samme måte, i stedet for å prøve å forme ord. Ord som ofte ikke eksisterte den gangen runene ble til, eller feilstavet, eller misforstått på annen måte.

Jeg så en gang et teppe dekorert med runer. Jeg pekte og sa "så fine runer!" og fikk til svar at "ja, de var helt spesielle! De ble kalt "futærk" og var magiske!"

Her er et såkalt "vikingsymbol" som heter Vegvisir.

Ikke er det fra vikingtida og bokstavene/runene utenfor er egentlig bare en oppramsing av runer, som et alfabet.

Om 1000 år kan det hende noen dekorerer et teppe med et symbol for en mobiltelefon omgitt av "abcdef". Same shit.

Det finnes mange måter å "bruke" runer på.

Noen kaster runer på samme måte som meg, for å fokusere og å tenke litt utenfor boksen. Runer regnes som magiske, og kan brukes også slik. Jeg kjenner folk som gander, galdrer og seider både med og uten runer.

Jeg har sjøl brukt runer for å forsterke ønsker og intensjoner. For eksempel ved bygging og/eller ombygging og restaurering kan man legge runer inn i reisverk eller lignende som et tegn bare man sjøl vet om – og mener huset tar til seg.

Jeg ser ofte forsøk på å skrive med runer, det blir som regel kludr. Runeskrift var fonetisk og hadde ikke bruk av doble konsonanter, og ikke snakka de dagens østlandsk heller, for den saks skyld.

Men: For min del kan folk gjerne skrive hva de vil med runene. Skriv navnet ditt i runer! Skriv sitater og visdomsord med runer!

Jeg ber deg bare om å huske på at langt tilbake var runene mer enn en stavelse og et lydord.

Forresten, jeg ber alle å huske én ting til:

Dessverre har mange med et snevert menneskesyn MISbrukt runene som tegn for "hvit makt" og "den ariske rase" (et uttrykk som egentlig er en misforståelse, men det bryr de seg ikke om). Runer er vår norrøne arv, vårt arvespråk, og har ikke noe med "rase" å gjøre.

Nazistene tok aktivt del i denne ødeleggelsen, både av runer og andre tegn og symboler. Og nynazister har forsøkt å stjele enda mer.

Jeg håper disse folka havner i et annet helvete enn meg, for sjøl der vil jeg ikke møte dem.

Problemet er at sosiale medier som fb oftere og oftere blokkerer bilder av f.eks runer, fordi de regnes som "hate speach" og rasistiske/nazistiske.

Runer er som rottweilere og pitbuller. Rottweilere og pitbuller hadde lenge et dårlig rykte, men det var hovedsakelig på grunn av brukerne, altså eierne. Hundene sjøl var det ikke noe i veien med, ofte snillere enn kaninunger. Men eierne la inn sinne og aggresjon, angrep og sitt noe forkrøpla syn på styrke, og misbrukte hundene.

På samme måte som en del rasister misbruker runene.

Jeg jobber for å ta runene og symbolene tilbake.

Binderuner

Hver rune hadde krefter, de var magiske. Hver for seg hadde de en hel historie (eller fem) inni seg, med betydning for alt som skjedde i hverdagen.

Sammensatt kunne de forsterke og understøtte hverandre.

På bildet har jeg gravert inn en binderune i en stein. Den binderuna er satt sammen av tre runer, men om man går dypt inn i den er det mange flere der.

Den består av runene for S (Sowelo) som er kraft, styrke, lys og tilstedeværelse m.m. Også for A (anzur) som er arv og familie, men også Gud (Odin) og svar på spørsmål. Og sist, men ikke minst R (raido) som handler om bevegelse og reise, men også om det med å få et litt bredere perspektiv på livet. Sånn voldsomt kort sagt.

Men siden runer er enkle streker vil en slik sammensetning skape flere, om man ser etter det. Så i denne binderuna kan man også, om man vil, se B (Berkan/Bjarka) som er tøyelig og sterk samtidig, K (kauno/ken/kenaz) som er en lysgiver, I (Isa) som er kjølig og stillestående og avventene, T (tyr/tiwaz) som har mange sterke og ledende kvaliteter osv. Det kan derfor være utfordrende å se hvilke runer som er basen i en binderune, siden de oftest også skaper flere.

I tillegg kommer en slags kunstnerisk frihet, sammen med estetikk, som forskyver litt.

Merk: Beskrivelsene er også basert på hva jeg har valgt å legge inn i binderuna, hvilke sider ved hver rune som poengteres.

Binderuna på bildet er ikke helt ferdig. Den har ikke fått all energien ennå, ikke all styrken den skal ha. Ikke for det, den er kraftig nok til det den måtte behøves til, men når har det skada med litt ekstra styrke i bakhånd? Det er flere årsaker til at den ikke er ferdig, men den blir det snart. Og jeg håper å kunne møte personen som skal ha den for å kunne legge inn litt ekstra ved overlevering.

Så slikt sitter jeg og pusler med på fritida. Graveringer og brenning i tre. Symboler, runer, mønstre og fri tanke.

For å oppsummere dette lange, og kanskje litt rotete, innlegget: Et tegn, et symbol kan forstås av mange flere enn de som leser språket. Verden rundt er det skilter og plakater med symboler som er både universelle og kulturelt betinga. Opp gjennom årene, og også med mengden reiser som nå foretas med utveksling av kunnskap mellom kulturer, har vi også blitt noenlunde enige om hva symbolene står for.

Symboler kan brukes for å øke forståelse og innsikt, for å utvide horisonten.

Tegn og bokstaver kan brukes for å uttrykke meninger, for å fortelle og beskrive.

Vi har ikke lenger en ren verbal (og fysisk) framførelse av andres ord. I tidligere tider ble historier og sagn gjenfortalt og ikke minst sunget om igjen og om igjen. Mange av dem er bevart. Om vi går dypt ned i forskjellige sagn vil historiene være veldig like, grunnhistoriene er de samme. Som når 20 mennesker skal gjenfortelle noe en person sa. Nummer 20 forteller noe helt annet enn nummer 1, sjøl om essensen kanskje er lik.

Fem fjær og alt det der.

Med skriftspråket ble det mulig å gjengi det likt som det ble fastsatt.

Men igjen glimrer vi mennesker med påvirkninger som oversettelser og intonasjoner, vektlegging og utelating.

I tillegg er det til enhver tid vinnernes historie som har blitt skrevet ned, uansett om de var gode eller ei.

Nå må jeg avslutte før det ender opp som en kaotisk roman.

Poenget er at jeg er glad i språk, ord og symboler!

Og der var morfar, min fetter (som har bursdag i dag) og Mikke Mus viktige. Sammen med runene.