Så mange som sliter <3

Etter som dagene går nå i denne nye tida er det flere og flere rundt meg som tynges, som sliter. Psyken får hard medfart hos altfor mange.

Jeg anbefaler hjelp, terapi, samtaler.

Samtidig er det så mye som er stengt. Dessverre er det flere av de få åpne hjelpeinstansene som viser holdninger jeg ikke trodde var mulig. Alvorlig psykisk syke får ingen hjelp, uansett alvorlighetsgrad. Avspist. Skjøvet bort. Jeg er ingen ekspert på noe. Jeg har ingen lang utdannelse. Jeg har ingen utstrakt kunnskap om den menneskelige psyke. Å være medmenneske er alt jeg kan tilby. Ryggen min er sterk nok til å bære meg sjøl. Jeg har jobba hardt med å styrke den såpass. Den skal ikke bære alle andre. Det er ikke min jobb. Og den jobben tar jeg heller ikke på meg.

Men å snu meg bort når noen bare trenger en å snakke med? Når noen trenger en de kan blåse litt ut til? Når noen ikke får hjelp til noe så enkelt som å få lov å være lei seg for å klare å se mer positivt på livet? Jeg kan ikke snu meg vekk fra det. Vil ikke.

For når vi en dag snakker om alt dette i fortid skal jeg fortsatt kunne se meg sjøl i speilet. Jeg jobber hardt for å beholde humøret, spiriten, driven og livsgnisten. Det tærer av og til på hos meg også. Vanskelig å stå opp, holde seg våken.

Verden er en film, mer enn noensinne.

Jeg vil fortsatt ikke vite hvordan den slutter.

Men jeg skulle gjerne hatt litt bedre oversikt over storyen og alle som er med.