Våkenatt

Ironisk nok har jeg lagt klar til publisering i morgen, en video der jeg snakker om en pusteteknikk spesielt for å bedre søvnen....

I natt funka ikke det.

Insomnia er en sjølforsterkende tilstand. Vi oppfordres gjerne til å stå opp, komme oss vekk fra senga (som vi hovedsakelig forbinder med å være våken og å ikke få sove), og heller få andre rutiner. Mindre skjermtid, bedre søvnhygiene generelt.

Kombiner insomnia med angst og du har en bombe i tankene.

Jeg tørrhoster, serru! Og verker litt. BOOM

Panikk.

Vondt i hodet, veldig plagsomt. Ikke migrene eller "normal" hodepine, men en følelse av å være fullstendig nedkjølt i topplokket, spesielt panna. Og så er jeg uvanlig stiv i nakken, og utslitt i kjevene av å spenne meg.

Kroppen verker. Når jeg er ærlig så verker den vel ikke mer enn den pleier å gjøre (kanskje litt mindre), jeg kjenner bare litt mer etter. Eller altså, den verker litt annerledes enn vanlig.

Det siste halve året, sånn omtrent, har jeg vært typ coach. Jeg snakker og underviser. Tankegang. Mentaltrening. Positiv tenking. Mindfulness og mindlessness. Ooohm og alt det der. Bevissthet rundt egne tanker.

Jeg sitter på en måte og ser hva jeg gjør feil og hvordan jeg tenker feil, og jeg vet hva jeg skal gjøre for å korrigere det. Uten å gjøre det.

Jeg biter i alle fall ikke negler lenger. There's that.

Ja. Jeg er redd. Litt mer enn jeg pleier å være. Jeg har mine diagnoser og de peker ikke i min fordel. Jeg har hatt så forbanna uflaks når det gjelder helsa at jeg nesten regner med at om jeg får denna driten her så er det den dårligste versjonen som banker på hos meg.

Lungene mine er ikke normale etter flere snes med bronkitter og lungebetennelser. Påvist en del som rett og slett har kollapsa, uten å ha fått noen forklaring. Har ikke bedt om noen forklaring heller.

Så jeg er redd for ikke å få puste.

Denne forbannade diabetesen som styrer hver eneste våkne time (pluss noen til) er med på å skremme meg ekstra. Jeg er redd for syreforgiftning. Det kan skje med diabetikere som får infeksjoner. Skyhøyt blodsukker, og hvis man ikke får det ned så forgifter kroppen seg. Og hvis blodsukkeret ikke vil ned så er det ikke en forbanna ting jeg kan gjøre med det sjøl.

Er redd for at mannen min trekker med seg smitte fra jobben. Han er her og der. Nå har vi slutta helt å kysse. Er noen få klemmer, stryker på kinnet og på hodet. Er redd for at jeg kan ha hatt dritten i kroppen noen dager allerede. Redd for å ha smitta noen. Jeg har venner uten immunforsvar.

Så ja. Jeg er redd. For meg.

Meg og mine.

Ikke så redd for verden, faktisk. Jeg har lenge ment at det er for mange mennesker i verden, at befolkningsveksten burde blitt bekjempa for lenge siden. Men sånt er jo ikke lov å si, har man lært. Og forstå meg for all del rett, mennesker blir alvorlig syke, mennesker dør. Mange tusen mister sine nærmeste, ofte uten å kunne være hos dem når de går over. Arbeidsledighet, permisjoner, økonomisk kollaps står i framtida til svært mange. Alt dette er tragedier for personene dette gjelder. Liv ødelegges. Jeg synes ikke det er _bra_ at dette skjer. Min mening er at befolkningstilveksten burde reduseres. Ikke at den eksisterende "bestanden" skal utryddes. Mange sammenligner coronaen med vanlig influensa, sier at flere faktisk dør av vanlig influensa. And so? Kanskje vanlig influensa ignoreres for mye? Den tar jo ikke livet av så mange bemidla.

Før, da jeg levde som en dass, ble jeg ofte sjuk. Som nevnt var bronkitter og lungebetennelser vanlig, det samme bihulebetennelser, forkjølelser og influensa. Og hull i tenna. Massevis. I februar ble jeg sørpe forkjøla, for første gang på veldig lenge, på svært mange år. Jeg tror ikke det var influensa, det varte for kort til det. Men jeg fikk kjenne på svakheten igjen.

Du vet, når en ligger våken (eller sitter, som jeg gjør nå), kommer tankene. De svirrer og svinser, hopper hit og dit. Ett sekund er jeg bekymringsløs, i ett med meg sjøl, i komplett ro. Neste sekund knytter namaste-hendene mine seg og begynner å skjelve av skrekk.

Hva faen gjør jeg om jeg blir sjuk? Jeg håper selvfølgelig så inderlig at jeg ikke blir det. Jeg vil se hva som skjer etter at denne bølga er over.

Samtidig vet jeg at der det er én bølge er det alltid flere.

Ting skjer.

Helt ærlig tror jeg dette blir langvarig. Jeg tror det kommer i nevnte bølger. Jeg tror mange av de svakeste, de/vi med mange diagnoser og økt risiko for problemer, blir akkurat de som får problemer. De sterkeste og heldigste står igjen. Ofte er det to sider av samme sak. Jeg tviler på om jeg er en av de sterkeste eller heldigste. I alle fall etter runde to eller tre. Årsaken til at jeg tror det kommer i bølger er at jeg tror viruset vil ramme svært forskjellig fra land til land, fra kontinent til kontinent. Nå står Afrika for tur. De regner med eksplosjon der, at antall smitta skyter vilt i været, minimalt med kontroll. Så om noen måneder er det ganske rolig i Europa, men viruset kan komme som en boomerang tilbake.

Altså, jeg vet ikke. Jeg bare tror.

I dag snakka jeg med en mann på 86 år. Han mener karantene og isolasjon og regler og råd er noe forbanna tull. At vi må stå ansikt til ansikt med dette, for å fjerne overtaket.

"Tell å me da tyskera var her gjømte vi oss ette! Og de var fanmæ OVERALT!" sa'n.

De fleste marerittene jeg har hatt opp gjennom åra har handla om at jeg har måttet gjemme meg for noen som vil ha tak i meg, noen som vil meg vondt. Jeg har måttet gjemme meg i kriker og kroker, hus og hytter, huler og oppi trær. Jeg har holdt pusten, vært stille, kledd meg ut, venta, venta, venta... Den vonde følelsen når de nærmer seg, når du vet at sjansen er mye større for å bli funnet - og da er det ute med deg... Uten at du vet hvordan...

De drømmene.

Akkurat nå føles det som om jeg gjemmer meg fra en usynlig fiende, noe(n) som vil ha tak i meg, som vil stoppe meg, som vil ta fra meg det jeg har – om det er livet eller gleden. Og jeg kan bli fanga av noe jeg ikke ser. Må være på vakt hele tida.

Nå har dette marerittet vart for lenge.